Hesten som terapeutisk middel

Mange mennesker med psykiske og fysiske handikap opplever hvert år den positive effekten av å omgås dyr, og i så måte, også av å omgås hester. Terapeutisk ridning brukes til å stimulere rytteren både fysisk og psykisk, og dette hjelper rytteren til en bedre livskvalitet. Ting som man kan se utvikle seg hos dem som har lært å mestre en hest, er selvfølgelig at selvtilliten vokser. Det er ikke bare-bare å styre et så stort dyr. Når selvbildet forbedrer seg, fåhorses-925902_960_720r man også en dypere følelse av frihet og uavhengighet, noe som kan være en veldig nyttig opplevelse for dem som ofte trenger hjelp med ting.

Hester gir også psykiske goder til folk, selv om de ikke nødvendigvis trenger å ri. Det finnes forskjellige former for heste-assistert terapi som bruker hesten som selskap, for den som er stresset og nervøs, eller har andre problemer. Det kan være en stor befrielse for mange.

Selv før disse positive effektene for mennesker ble kartlagt, var det også klart for folk at hester var dyr som kunne hjelpe når man hadde det vanskelig med seg selv. Det finnes kilder som indikerer at de gamle grekerne brukte hester for å behandle liknende typer lidelser, og man finner skriftlige kilder som viser at dette også ble foreskrevet i det 17. århundret, mot neurologiske lidelser, det vil si nervøsitet eller det man i dag kanskje vil kalle angst. Dette er noe som man kan kalle en anerkjennelse over lang tid.

I moderne tid i Skandinavia startet det hele på nytt igjen, med danske Liz Hartel. Hun var blitt paralysert av Polio og kunne ikke gå. Hennes gode forhold til hester hjalp henne til å oppnå en viss berømmelse, og det åpnet offentlighetens øyne for godene med heste-terapi. I de olympiske lekene i 1952 tok hun sølvmedalje i dressage.